Jeg tok tre måneders permisjon for å reise

Høsten 2010 gjorde jeg noe som krevde mot: Jeg sendte en søknad til jobben om tre måneders permisjon for å reise rundt i Sørøst-Asia.

Jeg hadde en god jobb i et forlag jeg stortrivdes å jobbe for. Men jeg hadde en utferdstrang som ikke lot seg løse med sommerferiens få ferieuker.

Jeg fryktet for responsen. Ikke for å få nei, men for hvordan signalene jeg sendte kunne tolkes: Jeg fryktet å bli oppfattet som demotivert og lei av jobben.

Hva verre var: Jeg fryktet at mitt fravær skulle vise at jeg så lett kunne erstattes. Og jeg fryktet at jeg ikke skulle bli savnet.

Likevel gjorde jeg det: Jeg skrev søknaden, trykket ‘send’ og ventet spent på svar. Innen kort tid fikk jeg ‘ja’. Jeg jublet, pakket og dro (ikke fullt så raskt som det høres ut her, men likevel).

Da jeg kom tilbake, sto ikke bare jobben der og ventet: Jeg fikk ytterligere ansvar og en mer utfordrende stilling.

Det _kan_ så klart hende at jeg var lett å erstatte eller at jeg ikke var savnet slik jeg fryktet. Men det var ikke slik jeg opplevde det – hverken fra arbeidsgiver eller kollegaer.

I stedet opplevde jeg at jeg hadde en god arbeidsplass og ble helt sikkert lenger der enn om jeg ikke hadde hatt denne positive opplevelsen.

Hva jeg lærte:
✅ Frykten er som regel verre enn realiteten
✅ Tanker og bekymringer er ikke farlig
✅ Det er lettere å angre på det du ikke gjør enn det du faktisk gjør

Har du gjort noe slik en gang eller drømmer du om det?

Ps! Hva mer jeg lærte i løpet av denne rundreisen vil jeg dele litt om senere.

Les også:

Historien om mine første reiseskrivier

Historien om da jeg startet min første reiseblogg

Husket vi bedre før?

^{reklame for egne utgivelser 👇🏼}