Hvordan blir livet etter korona? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke når dette er over. Det jeg vet, er at vaksinen er innen rekkevidde her i Norge. Og jeg vet vi vil reise igjen. Men til hvilken pris? Og til glede for hvem?
Det er klart jeg savner å reise, jeg også. Det er klart jeg savner å gjøre jobben min, den jeg har bygget opp over ti år, ved å jobbe hardt og mye. Akkurat som så mange andre som har skapt sitt eget arbeidssted.
Men samtidig er det ikke til å stikke under en stol: Jeg er blant de privilegerte. Simpelthen fordi jeg er norsk, bor trygt og godt og fordi vi har støtteordninger i landet jeg kommer fra (som ja; de kunne vært bedre, men hvem er jeg til å klage?).
Jeg har kjent på ensomhet. På usikkerhet. Men jeg er tosom, og ikke alene. Jeg er usikker, men det er en del av livet. Jeg vet ikke om avgjørelser jeg tar nå er de riktige for fremtiden. Jeg vet ikke hva fremtiden blir. Det er også en del av livet.
Så jeg tar sjanser. Ved å ta sjanser, kan jeg kanskje miste andre muligheter. Men jeg forsøker så godt jeg kan å følge magefølelsen, hjertet og nysgjerrigheten, og i hvert fall prøve å gjøre en forskjell.
Da koronaen var et faktum, men før Norge stengte ned, skrev jeg i en tekst om hvordan vi alle var i samme båt. Så feil jeg kunne ta! Jeg mente selvsagt at vi alle, hele verden, er rammet av den samme smitten. Realiteten er at vi alle er rammet ulikt.
Vi er på det samme ville havet, men noen er stuet sammen i en lekk robåt, andre nyter godt med armslag i en luksusyacht. Vi sliter på hver vår måte, enten vi holder avstand eller ikke kan holde avstand. Hvem er jeg til å sitte med fasiten på hvem som er rammet hardest? Det vet jeg ikke noe om.
Men det jeg vet, er at vi skylder verden og menneskeheten å sette oss inn i hverandres liv. Se hva andre strever med, enten det er her hjemme i vårt todelte Norge, eller en verden splittet i mange fasetter.
Derfor klarer jeg ikke skrive og dele inspirerende tekster om å reise. Lettbente tekster og bilder fra et reiseliv der verden var en helt annen. Eller fra et land jeg bor i, men fortsatt ikke anbefales å reise rundt i. Jeg har satt det på vent. Derfor er det så stille fra min kant på reisemagasinet Reiselykke for tiden. Jeg har konsentrert meg om andre ting i mellomtiden.
Det er klart jeg ser frem til å reise til et nydelig, varmt sted. Et sted der jeg kan stikke tærne i sanden og drikke en paraplydrink. Men det ikke denne delen av reiselivet jeg frykter går tapt, først og fremst.
Det er alt det andre:
De mer eksotiske reisene, de reiseopplevelsene som berører og endrer meg. De reisene der jeg kommer tett på andre mennesker og kulturer. Reiseopplevelser der jeg vandrer rundt på tettpakkede markeder. Der mennesker kommer opp til meg for å ta selfie med meg, for jeg er så lys i huden eller fordi jeg har så glatt og rart hår. Der mennesker vil høre mer om landet der sola aldri går ned.
Steder der mødre kommer bort til meg og ber meg holde datteren deres, så de kan ta bilde av meg sammen med et noen måneder gammelt barn. Helt uten frykt for at vi smitter hverandre av et mystisk, usynlig og dødelig virus.
Jo da, vi kommer til å reise igjen. Jeg er ikke redd for feriene mine. Men derimot de reisene som gjør noe med meg, som endrer meg og gjør meg mer empatisk for andres livssituasjon. De reisene som får meg til å stille spørsmål ved mitt eget liv, de privilegier jeg er tilgodesett og om vår måte nå egentlig er så lurt, til syvende og sist.
Det er dette jeg savner mest ved det å ikke reise. Det er dette jeg frykter mest at skal gå tapt.
Fordi jeg er av de privilegerte få. Jeg trenger jo ikke reise. Jeg kan jo bare bli her i trygge, vakre Norge, som har godt med armslag og frisk luft. Og spare klimaet med det samme.
