Det var våren 2011. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra min tre måneders reisepermisjon og rundreise i Sør-Øst Asia.
Og jeg lengtet ut igjen, tilbake der jeg hadde vært. Ikke minst: Jeg ville dele denne opplevelsen med flere!
Så jeg skrev min første reiseartikkel, valgte ut noen bilder, sendte inn til et magasin – og fikk nei. De ville ikke ha saken! 🥹
Så jeg tenkte som så: Dette skal jeg få til. Jeg må bare lære meg håndverket først. Og den beste måten å bli en bedre skribent på, uansett tema, er så klart: å skrive. Og å skrive. Og å skrive enda litt mer.
Slik ble reiselykke.com til våren 2011. Det startet som et sted å øve meg på å skrive. Et sted å forske på tekst, formuleringer og vinklinger.
Jeg testet ulike formater, lengder, med og uten foto, med og uten mellomoverskrifter, med og uten praktiske reisetips. Jeg hadde ennå ikke hørt om seo. Det gikk i skildringer, tidvis svulstige setninger og det gikk i korte saker med mange fotos og nesten ingen tekst.
Jeg prøvde alt som prøves kunne for å øve, prøve og finne ut av dette skriveuniverset.
Og jeg kunne gjøre det, for ingen visste hvem jeg var. Det var ingen som leste meg heller, ennå. Jeg var bare en anonym blogg jeg hadde gitt navnet #reiselykke.
Slik var starten på reiselykke.com: et sted å samle reiseminner og et sted å øve seg på å skrive innen en sjanger jeg ville lære meg. Jeg skulle finne min stemme ved å skrive og dele tekster offentlig.
Jeg gikk ut av komfortsonen. 100%!
Helt til jeg plutselig fikk lesere. Helt til noen plutselig tok kontakt. Og jeg gikk i panikk – og stengte ned siden 😳
Da jeg en stund senere åpnet opp igjen, hadde jeg gått mange runder med meg selv og innsett at om jeg virkelig vil skrive om #reise og se sakene mine på trykk, måtte jeg også venne meg til å bli lest på bloggen.
Det var da reiselykke virkelig ble et sted å åpent dele min tekst, mine minner, reiseråd og -tanker åpent og ufiltrert på det store, vidåpne internettet 😉
PS! Har du meldt deg på nyhetsbrevet mitt? Du gjør det her.
Bildet er fra rundreisen i Sør-Øst Asia i 2011. Her fra Langkawi, februar 2011.
