Agota Kristofs trilogi – Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen – griper fatt i meg som leser med jernhånd og slipper ikke taket etter siste linje er lest.
Tilbake sitter jeg her og fortsatt funderer over hvilken – og hvems – fortelling jeg egentlig har lest. Agota Kristofs trilogi om Lucas og Claus er fortalt i korte setninger, med beskrivelser som detaljert tar meg inn i historien på en eksepsjonelt medrivende måte. Ikke litteratur for sarte sjeler og pripne lesere, men for den som setter pris på å utfordres og gledes over en særegen fortelling.
Tvillingenes dagbok
Brutale scener i Tvillingenes dagbok får håret til å reise seg i nakken og munnen min til å uttrykke et gisp. Et sekund og to vurderer å legge boka fra meg, men tar meg i det og lander på at dette er for godt skrevet til å være prippen. Jeg leser videre, lar meg rive med i menneskets irrganger og tvillingbrødrenes gjøren og laden.
Beviset
Jeg puster lettet ut for at jeg alt har kjøpt bok to i trilogien. I det jeg leser ut bok en, er det dermed bare å fortsette reisen inn i bok to. Men den leses like fort ut. Jeg må snarest oppsøke en bokhandel for å sikre meg fortsettelsen. Og dette er en helt annen lesning, mer forvirrende, enn både bok en og to. Nå skiller tvillingene lag, og vi følger én av dem i livet videre.
Den tredje løgnen
Mens Tvillingenes dagbok skrives episodisk, med korte setninger, et eksepsjonelt driv og er en både brutal og medrivende fortelling, fortsetter Beviset i en noe annen fortellerstil – men fortsatt medrivende, gåtefull og mørk. Den tredje løgnen måtte jeg slåss mer med: Nå kommer ny bakgrunnshistorikk inn, som endrer spillereglene. Boka fremstår først en god del forvirrende, for meg – men bidrar også til å se hele prosjektet i et nytt lys:
Agota Kristofs trilogi
Hva er realitet og hva er fiksjon – i fiksjonen jeg nettopp har lest? For hovedpersonen(e)? Agota Kristofs mørke trilogi utfordrer meg, ganske enkelt. For hvem av oss sitter egentlig på sannheten om våre egne liv? I hvor stor grad kan vi stole på våre egne erindringer og minner? Hva er sant i historien vi forteller oss selv – om oss selv?
