Jeg våget å hoppe ut i det ukjente, og kommer aldri til å angre.
Vel – hoppe er kanskje en overdrivelse. Det var mer en form for sakte seigpining, som når jeg trør sakte ut i det kalde vannet, ett skritt om gangen. Jeg klamrer meg fast i badestigen, mens jeg kjenner det kalde omslutte kroppen, oppover, oppover.
Etterhvert kommer ilingene, de stråler gjennom i kroppen, helt opp i halsen. Der setter de seg som pulserende tak, det gjør litt vondt faktisk, før jeg endelig setter meg ned i vannet. Jeg lener meg bakover, og endelig slipper jeg taket og lar det stå til.
Her kan du lese om da jeg endelig tok sats og reiste ut i det ukjente
Vektløshet
Det må være nervebanene mine som skaper denne smertelignende fornemmelsen i halsen. Jeg tipper det er vagusnerven som blir aktivert litt for brått for min smak. Men når jeg først ligger der og plasker – i havet eller vannet, gir alt slipp. Jeg slapper av. Og kan endelig føle vektløsheten. Friheten. Jeg nyter tilværelsen. Lenge.
Himmelen er blå over meg, der jeg ligger og flyter. I blant dukker en og annen sky opp. Noen mørkere enn andre. Men ikke verre enn at de flyter forbi, og lar meg nyte tilværelsen litt til.
Utfordringer
Men før eller siden, om jeg vil eller ei, må jeg opp. Kanskje dukker en brennmanet opp. Eller jeg kjenner ålegresset gripe rundt føttene. Eller en diger bølge etter en alt for stor båt setter hele min flytende tilværelse ut av balanse. Idyllen brister, det på tide å dra inn mot land.
Er par svømmetak til, og jeg har hånd om rekkverket. Jeg finner stigen med de bare tærne, setter fotsålene inn mot nederste trinn og sakte reiser jeg meg opp i stående igjen.
Jeg klatrer opp stigen, vannet renner, huden nupper seg og et kjølig drag sneier nakken. Er det en varm og fin sommerdag, er det hele en behagelig opplevelse. Men hvis ikke, hvis temperaturene er lave, badet var kaldt, da skynder jeg meg til håndkleet – griper fatt i det og gnir varmen inn i kroppen igjen.
Det uforutsette
Omtrent slik har det vært for meg å starte for meg selv. Å våge det ukjente. Å legge til rette for å tørre trå ut i det ukjente, uvisse, usikre. Og der å finne roen, flyten, kjenne friheten.
Og atter, når det er gjort, når jeg har ligget der passe lenge og jeg føler jeg har taket på det. Når jeg har navigert unna brennmaneten, jeg har ristet av meg ålegresset eller mørke tanker om alt som kan gå galt, er det er en helt annen, uventet fare som brått dukker opp.
Aksept
En diger fisk jeg ikke ante fantes i dette farvannet kommer svømmende. Eller en stor båt, kanskje, en båt som lager bølger så høye at jeg ikke klarer holde flyten lenger. Jeg kommer ut av balanse, plasker panisk for å holde det gående, og innser: Det er på tide å svømme inn til land igjen.
Jeg har jo badet lenge nå, uansett. Jeg kom meg uti, jeg klarte meg der uti i lang tid. Kanskje ble jeg til og med lenger uti, enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Det slår meg at denne sommeren har jeg virkelig fått badet mye. Jeg er i grunnen godt fornøyd.
Nytt territorie
Og jeg kjenner på hvor godt det skal gjøre å få et lunt frottéhåndkle svøpt rundt kroppen. Hvor godt det skal bli å hvile føttene litt på fast grunn. Og komme inn igjen på land, der de andre befinner seg. Bli sosial igjen, ta en kaffe med kollegaer og kanskje hente frem igjen andre sider ved meg selv. Inkludert hva jeg lærte om meg selv og livet i en usikker tilværelse uten fast grunn under beina.
Denne uka begynte jeg i fast jobb igjen.
Jeg ser frem til fortsettelsen. For også dette er ukjent farvann, dog på tryggere grunn. På ny befinner meg på et for meg uutforsket territorium, og i det uvisse ligger også spenningen.
Hva skjer rundt neste sving? Jeg fortsetter å følge nysgjerrigheten!
Bildet øverst er fra Kotorbukta i Montenegro, og det er jeg som svømmer alene utover i fjorden. Om du vil lese om mine reiser i Montenegro, finner du artiklene mine her
Jeg har også utgitt en ebok derfra, der jeg deler mine beste tips til Montenegro
