Det er noe merkelig som skjer når vi snakker om klimakrisen og pandemien. Det er som om vi det ikke gjelder oss. At det som skjer med andre, ikke kan skje her. At det som andre sliter med, ikke påvirker oss.
Vi må ikke tro at vi lever så isolert. At vi har det så bra her til lands, at vi blir forskånet i all fremtid. At det som skjer i verden ikke helt angår oss. At nå som vi nærmer oss fullvaksinerte og et åpent samfunn igjen, er livet tilbake, slik det var.
Det er som om vi tror vi lever på en egen klode. En verden der mangelen på vaksine og naturendringene vi ser og leser om verden rundt, ikke lenger er noe vi skal tenke på eller bry oss om. For det skjer ikke akkurat her jeg bor, her jeg går, her jeg står.
Men snart er det valg. For oss som velgere og de vi stemmer på, bør valget også handle om mer enn oss selv, her og nå.
For akkurat som med pandemien og vaksinen (eller mangelen på den i andre deler av verden), handler klimakrisen om oss alle – uansett politiske ståsted eller hvor på kloden vi bor. Vi må bare sørge for å velge noen som tar grep og er endringsvillige.
Spørsmålet er da: Er VI det?
Jeg vet godt det er tvilere blant oss, som peker på at jorda har opplevd både istid og andre store omveltninger før dette. At det vi opplever nå bare er en del av en større syklus. Men nå er det endelig slått fast. Det er ikke lenger noe å lure på.
For i går kom den sjette klimarapporten fra FNs klimapanel, IPCC, og det var ikke hyggelig lesning. Der har mer enn 700 forskere og eksperter fra 90 land deltatt i arbeidet. Og de slår fast: Klimaendringene vi opplever nå er menneskeskapte. Det er ikke lenger mulig å stoppe kloden fra å bli 1,5 grader varmere.
Det handler ikke bare om oss. Det handler om alle levende vesener på denne kloden, som påvirkes av vi har tatt oss til rette. Som kanskje ikke klarer seg med varmere temperaturer. Som isbjørnen.
Denne artikkelen i Aftenposten (bak betalingsmur) synes jeg oppsummerer klimarapporten enkelt og lettfattelig. Den gir også håp, i og med at den konkluderer med at det ER mulig å gjøre noe med det. Vi må
1. kutte utslippene og 2. endre oss
Spørsmålet er da: Klarer VI det?
For vi må ikke tro at dette ikke angår oss. Selvsagt gjør det det. For det er vi som lever nå. Og vi kan gjøre noe med det.
