Dette intervjuet sto på trykk i magasinet Aschehoug Litteratur i anledning utgivelsen av romanen Grand Finale i svindlerbransjen
Kerstin Ekman og svindlerbransjen
Hun kjenner bokbransjen ut og inn. Hun vet utmerket godt hvilke krav omgivelsene stiller til forfatterrollen, og hvordan den har utviklet seg over tid. Nå har hun skrevet en roman om nettopp denne rollen og en bransje hun kaller svindlerbransjen.
Kerstin Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen er en metalitterær fortelling om to kvinner og deres felles forfatterskap. Der Lillemor Troj er forfatteren utad, er det Babba Andersson som er den egentlige forfatteren – den skapende, som ingen kjenner til. Det vil si – helt til Lillemor vil slutte å utgi bøker og pensjonere seg.
I hjemlandet har Ekman fått strålende kritikker for utgivelsen. Hun har allerede vært intervjuet i NRKs Bok programmet. Som leser blir jeg nysgjerrig. Hva vil hun egentlig med romanen? Hvor mye av det hun skildrer, er egenopplevd? Hva er hennes tanker om forfatter-rollen? Så jeg spør henne:
Tittelen på din nye roman er Grand Finale i svindlerbransjen. Hva ligger i den tittelen?
– To sterke og begavede kvinner har i titalls år svindlet den litterære verden med et samarbeid som ingen andre enn de to kjenner til. De er sterkt avhengig av hverandre, og når den ene vil trekke seg tilbake med pengene de har tjent, blir den andre rasende. For å hevne seg skriver hun romanen med tittelen Grand Finale i svindlerbransjen. Om den blir utgitt, vil den knuse den andre kvinnens liv og rykte.
Fortell: Hvem er Lillemor Troj? Og hvem er Babba Andersson?
– Babba er den genuine forfatterbega-velsen av de to. Hun er også en farlig kvinne med stor makt over den andre kvinnen hun samarbeider med. Lillemor er den snartenkte, som kan svare på kulturjournalistenes spørs-mål og som tar seg bra ut på på bilder.
Det er ikke uten grunn at du har valgt å skrive om forfatterrollen som splittet mellom to personer. Kan du til tider selv føle deg splittet i rollen som forfatter?
– Nei, jeg er ikke splittet når jeg jobber. Men å opptre i offentligheten for sin bok gir iblant en splittethet, særlig i en tid da forfatterens person er kommet til å bety mer og mer for leserne.
Lillemor Troj har fått ditt andre fornavn og ditt tidligere etternavn skrevet baklengs. Hvor mye av henne er deg? Og hvor mye av Babba er deg?
– I begynnelsen var nok det der med mitt navn og Lillemors halvt på alvor. Men etter hvert som de to kvinnene tok form, skilte de seg mye fra meg. De måtte jo bli egne personer om boken skal være verdt å lese. Noen nøkkel roman er det sannelig ikke. Det er bare jeg som kan vite hva som har hendt meg av det som skildres, og hva som er helt og holdent oppdiktet.
Hvor viktig er det med anerkjennelse i form av priser og gode anmeldelser for en forfatter – og hvordan oppleves dette i kontrast til roen og anonymiteten man kanskje trenger for å skrive?
– Jeg holder helhjertet med min Babba om at anonymitet er nødvendig for kunstnerisk kreativitet. Men det er det vanskelig å beholde i offentligheten. Det går naturligvis å beholde anonymi-teten inni seg om en bare innser at den personen som en selv, forlag, journalister og lesere skaper, ikke er «jeg».
Du kom med din første bok i 1959 og har siden fulgt utviklingen i bok-bransjen og forfatterrollen. Her til lands opplever vi også et økende fokus på at forfatteren «må ha noe mer» utover det å skrive godt – slik Babba opplever. Hva er dine tanker om dette?
– Jeg har jo sett denne utviklingen og lagt merke til det som er blitt rene personfikseringen. Men jeg synes jeg har klart å unngå å være for mye i fokus selv. Jeg bor på landet og skriver og lever der, og da glemmer jeg det meste som hører til i den ytre og offentlige verdenen.
Til sist: Det er allerede en stund siden boken ble utgitt i Sverige. Hva slags reaksjoner har du fått fra leserne?
– Boken kom ut for nesten nøyaktig et år siden, og jeg har fått mange brev. Det virker som om folk synes det har vært morsomt å lese om forfatteren fra innsiden. Men i romanen er jo Lillemors historie ganske tragisk, og jeg har lagt merke til at få skriver noe om dette. Man tar den tydeligvis som en veldig munter bok. Og det er den vel – delvis.
