Hva gjør vi nå? Nå handler det om å holde sammen, tenker jeg. Å vise omtanke og medmenneskelighet. Og oppsøke råd om vi trenger det.
Vi har opplevd urolige tider før. Da jeg vokste opp, var vi også redde. Vi fryktet for atomkrig og miljøet. Vi fryktet datidens AIDS-pandemi og nedfall av radioaktive stoffer etter Tsjernobyl-ulykken. Vi bekymret oss for det skjøre ozonlaget og vannkraftutbygginga i Alta. På toppen av det hele, snudde bankkrisen på 80-tallet livet opp-ned for mang en familie.
Nå er vi her igjen. Etter mange år med økt velferd, i et århundre vi aldri trodde vi skulle oppleve krig så nært på oss. Frykten har satt seg i kroppen til mange av oss. Vi har lagt bak oss to år med pandemi, der mange har vært ensomme, redde og gått glipp av mye.
Torsdag 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina, og med det er Europa i krig. Vi opplever altså det vi ikke hadde trodd vi skulle se i vårt århundre. Og for å toppe det hele: Denne uken ble også andre del av klimarapporten fra FNs klimapanel publisert. Det viser seg at vi har enda dårligere tid på å rette opp de menneskeskapte klimaendringene. Vil dette ingen ende ta?
For mange er opplevelsen av frykt reell – og langvarig. Ifølge forskeren Brené Brown er frykt en negativ, kortvarig følelse som respons på en opplevd trussel. Men hva når negative hendelser overlapper hverandre i så lang tid som vi opplever nå? Hva kan vi gjøre for å få det bedre med oss selv? Hvordan kan vi hjelpe andre som ikke har det så bra nå?
Denne teksten, disse tankene, ble utgangspunktet for et intervju med min kollega og diakon, Elisabeth. Hun deler noen gode råd med oss om dette i artikkelen jeg skrev for VID her
Her deler jeg noen tanker om den svarte uken Husk: Du er ikke alene!
Trenger du noen å snakke med, kan du for eksempel kontakte mental helse, på telefon 116 123
