Skip to content

Mette S. Fjeldheim

OM MEG
PORTEFØLJE
SKRIVE
NETTBUTIKK
REISEMAGASIN
UTGIVELSER

Search for:

Search for:

Home Side REISEGUIDE

REISEGUIDE

Square

mettesfjeldheim

Tekst, kommunikasjon og litteratur Rådgir forfattere @boldbooks_as @reiselykke for reisetips og reiseguider @villmarkshagen for dyrketips

Denne!🤍 En nydelig, sår roman. En bok jeg har

Denne!🤍 En nydelig, sår roman. En bok jeg har brukt tid på, ikke skyndet meg gjennom, men lest med omhu og med innlagte pauser. En historie jeg setter stor pris på å få lov å lese.

Dette er en bok som i noen uker har fulgt meg i mitt liv, hit og dit, på toget, på bussen, på flyet, i sofakroken, i hverdag og i helg.

Noen linjer jeg har streket under, med blyant, fordi de rommer mer enn sine ord, blant mange, mange andre setninger i boka.

Her er to sitater jeg sitter tilbake med:

«Han sa at om kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil. Det er aldri, aldri terrenget det er noe galt med.»

«Han er på reise, og da skal han ikke høre til. Han har glemt at det er sånn det er.»

Takk for leseropplevelsen! 🙏🏼

Tittel: Fars rygg
Forfatter: Niels Fredrik Dahl
Forlag: Forlaget Oktober
Utgitt: 2023

Det var stas å få møte Elizabeth Strout i går

Det var stas å få møte Elizabeth Strout i går og høre henne fortelle om sin reise mot å bli forfatter.

Hun visste hun var det, egentlig, men brukte 40 år på å komme dit. Og hun fortalte ingen at det var forfatter hun skulle bli, for hun orket ikke blikkene hun ville få da.

Det var ingen enkel reise, men hun skrev mens hun jobbet på bar, tok en jusutdannelse (med honors!), lærte seg å stå på en stand up scene, for å nevne noen av hennes krumspring.

Med en sylskarp observasjonsevne hun takker sin mor for, plukket hun med seg erfaringer og opplevelser som har blitt med i bøkene hennes. Så er altså også denne lange reisen, med alle omveier (eller rett og slett veien hun faktisk måtte gå?), en del av hennes forfatterskap.

Strout er Pulitzerpris-vinner, har blitt nominert til Booker-prisen og bøkene har vært på New York Times-bestselgerliste. Hennes romaner har også blitt filmatisert / teater / mini-serier.

Foredraget hennes het «Just keep going». Jeg satt på andre rad, like nedenfor henne, og de 45 minuttene fløy av gårde. Det var en underholdende, morsomt, klokt og inspirerende liten skoletime.

Uansett mål i livet man måtte ha er denne kvinnen og hennes historie om veien mot forfatterskap til stor inspirasjon.

- Ikke gi deg, som hun sier.

Det var for øvrig rockestjerne-tendenser på Litteraturhuset i går kveld: Jeg var en av dem som sto i den lange, lange køen, fikk møte henne, tatt et bilde og fikk hennes signatur.

Dette tar jeg med meg:
💪🏼 Just keep going
🫶🏼 All of us are extraordinary
✍🏼 Fiction (+ every word) matters

#elizabethstrout @forlagetpress @litteraturhuset

Norsk litteraturfestival, der litteraturen er i høysete. En debattarena, et gedigent brasjetreff, et sted der organisasjoner, forlag, forfattere, oversetter, lesere - ja, litteraturfolk - møtes.

En festival jeg var fast til stede på i mange år. Først som storkundeansvarlig, senere som markedsansvarlig i @aschehoug , var det selvsagt å være her.

Nå har ikke vært her på noen år, kan det være 10 år alt? 😳 For lenge har det vært «verden der ute» som har lokket meg til seg.

Men sist uke var det denne verden - litteraturbobla på Lillehammer - som drev og lokket. Jeg tok toget opp, ikke helt på impuls, men ikke langt fra heller. Jeg hadde ingen avtaler der, jeg gjorde det kun for min egen del. Det var programposter jeg ville få med meg. «Vi må snakke om deltidsforfatteren» var en av dem. «Hvilke bøker selger i bokhandelen?» var en annen. Det var debutantopplesninger i parken og mye annet.

Det tok ikke lange tiden før jeg møtte på de første gamle kjente. Noen har skiftet stilling, andre har byttet forlag. Noen har forsvunnet, andre har kommet til. Men summa summarum: Det var som å «komme hjem»: Jeg møtte så mange gamle kjente og ble kjent med mange nye. Jeg fikk pratet med forfattere og illustratører jeg har jobbet tett med og fulgt siden.

Ja visst er forlagsbransjen en bransje i endring. Men det har den også vært siden jeg kom inn første gang i 2001. Nå går det bare fortere og det gjelder å henge med i svingene. For folk leser mindre enn før, vi sliter med å holde konsentrasjonen og nå står KI og prikker oss på skuldera og vil ta over alt vi synes er gøy.

Det går jo ikke. For de beste bøkene er jo de som formidler levd liv, andre perspektiver og tanker vi kjenner oss igjen - selv om vi på ingen måte lever like liv. Er det ikke sånn da?

Takk til @siljetretvoll for hyggelig prat og 📸 - sammen med fine folk 🙏🏼

#lillehammer #litteraturfestival #litteratur

Jeg føler meg nummen. Det er som om ordene sitter

Jeg føler meg nummen. Det er som om ordene sitter fast i halsen. Som om hendene mine er bundet fast. Som om det jeg brenner inne med ikke vil ut på papiret.

Men jeg prøver likevel. For

er det ikke rart hvordan alt fortsetter å tikker å gå som normalt?

er det ikke rart hvordan vi kan fortsette videre inn i vår dag?

er det ikke rart hvordan vi kan se det aller mest grusomme skje et annet sted i verden, og så slå over til noe helt annet?

Etter alle delingene, alle nyhetsoppslagene, alle dødstallene, alle skrikene, alle flammene, alle bombene,

etter alle disse månedene som har gått, der mennesker - som deg og meg, som våre barn og våre foreldre, vår elskede familie - har blitt lemlestet, blitt forkullet, blitt drept,

er det ikke rart vi kan se de som lider, og ikke gjøre stort mer enn å gi «en like», foreta en deling, gi en donasjon?

for så å fortsette å drikke av den kaffen, fortsette med scrollingen, fortsette arbeidsoppgaven vi holdt på med for litt siden, fortsette å gå videre inn i vår dag.

Men jeg tror ikke noen av oss går uberørt videre. At dette ikke gjør noe med oss. At vi ikke bryr oss.

Jeg tror vi bryr oss. At vi gjør så godt vi kan. Men kan vi gjøre mer, gjøre bedre? Nekte å venne oss til denne nye virkeligheten?

Det jeg frykter er at alle disse krigshandlingene vi er vitne til, drapene på uskyldige, gjør noe med oss, som en hel menneskehet. At det gjør noe med den vi er, inne i oss. At noe i oss blir mer og mer skadet, brutt ned, ødelagt. Fordi vi ser det skjer, dag etter dag, time for time.

Er det empatien?

Nei, jeg nekter. Det kan ikke være sånn.

Vi må fortsette å motvirke hatet, ødeleggelsene, drapene. Vi må dele og donere, gjøre så godt vi kan.

_Jeg_ må bry jeg der jeg kan, på den måten jeg kan.

For selvsagt må jeg ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv.

🍉 Hvorfor dette bildet?
Fordi vannmelon er symbolet på Palestina. Symbolsk står vannmelonen for motstand og solidaritet. Det er også et symbol på vann, for å dyrke vannmelon er også en måte å lage seg en egen vannbeholder på. Fargene vi ser når en vannmelon skjæres opp, er de samme som i det palestinske flagget.
*.

*Kilde: Forskning.no

Load More Follow on Instagram

Portefølje og blogg om kommunikasjon og tekst. Utgitt av Reiselykke Media. Org. nr. 913862449

Reiselykke Media utgir reisemagasinet Reiselykke® og digitale reiseguider for salg

Copyright © 2024 Mette S. Fjeldheim | All Rights Reserved Personvern | CleanPortfolio by Catch Themes

Denne nettsiden benytter informasjonskapsler (Google Analytics). Les mer

Scroll Up