Han kaller Aschehoug sitt andre hjem og mener bestemt at det er redaktøren som er hjertet i forlaget.
Jan Kjærstad debuterte på Aschehoug forlag i 1980, og har siden utgitt de aller fleste bøkene sine på det tradisjonsrike forlaget på Sehestedsplass. Han blir regnet som en av Nordens fremste forfattere og har mottatt en rekke høythengende litterære priser i løpet av sitt forfatterskap.
— Det viktigste for en forfatter er å bli sett. Det er når forfattere ikke lenger opplever å bli sett at de snakker dårlig om forlaget. Eller de går til det skritt at de bytter forlag. Det sier Jan Kjærstad, som har vært forfatter på Aschehoug forlag i mer enn 40 år. Han kaller forlaget «sitt andre hjem». Menneskene der, kaller han for «forlagsfamilien». Og dét er takket være hans første redaktør.
Redaktøren – hjertet i forlaget
Det var en telefon fra Aschehougs hovedkonsulent som førte ham inn i forlaget. Han hadde skrevet sitt første manus. Det ble aldri utgitt.
— Jeg var litt «grønnskolling». Det var ikke så viktig hvilket forlag som ville ha romanen min. Det eneste jeg tenkte på, var å bli antatt.
Derfor nøyde han seg ikke med å sende til ett forlag om gangen. Han sendte til flere, som så mange gjør. Alle som én refuserte hans første forsøk.
Men Aschehougs hovedkonsulent hadde ikke bare lest ham, for så å refusere ham. Hun hadde også sett ham. For senere, etter at han hadde mottatt refusjonsbrevet, ringte hun. Hun hadde tenkt på ham, kunne hun fortelle, helt siden hun sendte brevet. Dernest inviterte hun ham ned til forlaget for en prat.
Hun het Gunnel Malmström og skulle bli hans redaktør helt fra starten og frem til hun gikk av med pensjon. — Hun er en av de viktigste personene i livet mitt. Det er også en grunn til at Aschehoug har blitt en av de viktigste stedene i livet mitt, ved siden av familien min.
Et godt forlag må ha gode redaktører:
— En redaktør må kunne balansen mellom å lytte og snakke. Dette kunne Gunnel. Hun var akkurat slik en redaktør skal være. Hun stilte spørsmål og fikk meg til å tenke kreativt. Hun loste meg i havn, forteller Kjærstad.
Forlaget med atmosfære
Kjærstad har et forhold til steder og merker seg atmosfæren der han beveger seg. At forlaget på Sehestedsplass 3 hadde en god atmosfære, følte han første gang han satte sine bein der.
Han kjente det allerede i inngangspartiet, da han en dag på slutten av 70-tallet, gikk inn gjennom smijernsportene. «Praktfulle» omtaler ham dem som. De står der fortsatt, den dag i dag. Det har den sannsynligvis gjort, siden forlaget inntok lokalene i 1911.
Inne i forlagshuset var det ikke så helt annerledes enn det er i dag, erindrer forfatteren. Trappen er som før; den svinger seg opp til annen etasje, hvor litteraturavdelingen befinner seg. Døra han gikk inn gjennom den gang, er den samme som i dag. Ikke minst husker han godt bysten av William Shakespeare som tok ham imot på første avsats.
Men i dag står det også en annen byste i trappeoppgangen. På en avsats mellom første og andre etasje finner vi forfatteren selv. Der står nemlig hans byste, laget av Ashot Tonoian i 1999. Hver eneste dag blir Kjærstad sett av ansatte og besøkende som går opp trappen i Kjærstads andre hjem.
— Her skal jeg være!
Men den gang, på slutten av 70-tallet, var han den unge Jan Kjærstad. En håpefull forfatterspire, som aldri hadde brukt slips og som ennå ikke var bevandret i byens finere restauranter. Han tropper opp i disse ærverdige lokaler, nylig hjemvendt fra ferie på sine foreldres hytte. Der hadde han lest The Magus av John Fowles og «hadde hodet fullt» av romanen.
Nå står den nylig refuserte forfatteren inne på hovedkonsulentens kontor på Sehesteds plass – og bak henne henger et fotografi av nettopp John Fowles. Han husker det ennå, at forfatteren var avbildet der. Mannen sto der foran ham, i ramme riktignok, og med armen rundt Gunnel.
Det viste seg at Gunnel Malmström også var oversetter og hadde oversatt Fowles’ første roman til norsk. Og nå mente hun at han, unge Kjærstad, hadde «noe», at han hadde et talent. Hun oppfordret ham til å skrive videre.
— Det var et tegn. Her skal jeg være, tenkte jeg. Og der har han blitt.
Med slipstvang
Hans første utgivelse var novellesamlingen Kloden dreier seg stille rundt, som kom ut i 1980. Novellene var eksperimentelle i formen og samlingen var en mulighet til å teste ut ulike strategier.
Senere samme høst får han et brev. Det er fra Halldis Moren Vesaas, som kan fortelle at han har vunnet andreprisen i en novellekonkurranse utlyst av det den gang Aschehoug-eide Samtiden. Vesaas var leder av juryen, og Kjærstadkan nesten ikke huske heisturen opp fra postkassen.
— Jeg brukte brevet som vifte for ikke å svime av, erindrer han. – Jeg tror det var denne prisen som var utslagsgivende for at novellesamlingen min fikk den oppmerksomheten den fikk.
Halvannet år senere kommer hans første roman, Speil. Kjærstad forteller om en ny, avgjørende telefonsamtale: — Jeg lå i sengen, så det må ha vært en tidlig morgen da Ivar Havnevik (tidligere redaktør i Aschehoug forlag) ringer. Han forteller at Bokklubben Nye Bøker har valgt Speil som hovedbok.
— Jeg glemmer det aldri! Med det hadde han ryggen fri, for den gang var Bokklubben mye større enn i dag. Å få en hovedbok der den gang, genererte mye mer penger da enn i dag.
Og da han i 1984 mottok Kritikerprisen for Homo Falsus, sa Gunnel: «Nå skal vi gjøre stas på deg. Nå skal vi to gå ut og spise på Annen Etage på Continental». Han ler av minnet. – Det var slipstvang på Annen Etage, jeg måtte låne slips av hovmesteren. Jeg tror det var første gang jeg hadde et slips rundt halsen.
Kampen om oppmerksomheten
– Det er hardere tider for forfattere nå. Det er mye mer kamp om oppmerksomheten og et større kommersielt press, mener han.
Kjærstad kan fortelle at forfatterne merker at det selges færre bøker nå enn før. — Hvis en forfatter i dag selger ut et opplag på 3000, er forlaget happy og kaller det en bestselger. De fleste selger jo ikke mer enn det innkjøpsordningen står for. Forlagene er derfor avhengige av store bestselgere, det være seg krim, thrillere eller barnebøker, mener forfatteren.
Også mediene har endret seg. Avisene anmelder i mye mindre grad enn før. – Før anmeldte man alltid debutantene. Nå er det flere debutanter, gjerne rundt femti i året. Det sier seg selv at en avis ikke kan anmelde så mange.
Men han er ikke med på at det gis ut for mye litteratur i dag. — Det er snarere et sammensatt problem, sier Jan Kjærstad, og mener de fleste bøker som utgis i dag er «lytefrie». De blir utgivelser som mangler det lille ekstra, det som gjør at boka utmerker seg.
— Det er mye kvalitetslitteratur som ligger under vannskorpen og ikke får oppmerksomhet.
Nye flater, nye kanaler
Jan Kjærstad har vært forfatter siden lenge før redaktørene fikk datamaskin på kontoret. Han husker da han leverte manuset til Homo Falsus, som ble utgitt i 1984, på «floppy disk». — Den var det ingen som kunne åpne, så manuset måtte jeg pent printe ut og levere på papir.
Og da Det store eventyret ble utgitt i 1987, ble den lest inn for Norges Blindeforbund. — Det var min første lydbok. Etter hvert kom Lydbokforlaget på banen, med sine «dinosaurer» av disker og kassetter.
I dag er det strømming som tar markedet. Det er et tema forfatterne i dag er veldig opptatt av, av naturlige årsaker: — Royaltyen går ofte ned ved strømming, sammenlignet med salget av innbundne bøker, sier Kjærstad. — Dermed taper de fleste forfatterne på at boka strømmes. Dette kan du ikke skru tilbake, men du kan skrive gode forfatteravtaler!
Mye av boksalget spres på flere flater og flyttes over i nye kanaler. Han husker en tid med høstmøter med bokhandlerne landet rundt. Han husker da Bokklubbene inviterte til boktreff mellom lesere og forfattere på Hurtigruta. Og han husker da folk strømmet til Rockefeller for å delta på Bokklubbenes Bokbadet.
Også i bokhandelen ser vi endringer, og har gjort det en god stund. At Tanum måtte legge ned, mener han er et tankekors. Nå skjer mye av salget på nett. Og mye av innsalget til bokhandelen skjer via nyhetsbrev. Men det er fortsatt i kjedenes bokråd det store slaget står, mener Kjærstad – som har lært seg å pitche bøkene sine. — Som forfatter må du lære deg å «selge boka» på et minutt. Da må du lage en hook!
— Ikke min stemme
Men før var det ingen som forventet at en forfatter skulle være et salgsgeni. — Det er ingen som forventer at Dag Solstad selv skal reklamere for bøkene sine, mener forfatteren. Men i dag har forfatterne stadig mer medansvar for markedsføring av bøkene sine. Kjærstad mener at de som vokser opp nå, har en helt annen holdning til salg og markedsføring av egne utgivelser.
— Det er luften de puster. Det er naturlig for dem. De gjør det automatisk.
Selv føler han seg slett ikke bekvem med å markedsføre sine egne bøker. — Jeg må nesten dusje etter at jeg har skrevet om min egen bok på Facebook, forteller forfatteren. For ham blir det unaturlig: — Jeg tilhører ikke den generasjonen, jeg er for sent inne i den bølgen. Jeg kan være der, på sosiale medier, men det er ikke min stemme.
For Også outsideren Kjærstad kom til slutt på Facebook. Det måtte en pandemi til. – Jeg gjorde det som et eksperiment. Det betyr ikke noe, men det skader ikke. Men om det selger bøker, tviler han på. — Det er ikke så mye en forfatter kan påvirke, mener forfatteren selv.
Det er ikke bare forventinger til forfatternes innsats som øker. Det er også større forventninger til forlagene:
– Det virker som forfatterne kan kreve mer av forlaget, at de forventer mer av lanseringer.
Alt er mer gjennomsiktig nå. Vi er på sosiale medier og ser hva andre får og hva andre gjør, når de lanserer en bok.
I dag er forfatterne blitt mer bevisste på å shoppe rundt, særlig de unge, mener forfatteren. — De snakker med de ulike forlagene, ser på frynsegoder, ser på markedsføringen og er mer pågående.
Inn i fremtiden
Han har vært lenge nok med i forlagets historie til å oppleve mange år med William Nygaard som konsernsjef, og nå i nyere tid, sønnen Mads Nygaard. Om dem har Kjærstad bare godt å si.
Han forteller om en far og en sønn som begge har kunnet finne tid til en lunsj eller en telefonsamtale. Gjerne for å informere om noe som skjer, både det gode og det vonde. – De tar seg tid til forfatterpleie! Det er på en måte ikke deres jobb å se forfatterstallen på den måten, men de har det overskuddet at de har gjort det.
Forlaget satser nå på det digitale feltet og har opprettet en egen enhet for lydsatsning. Hvor mye lyd og digitalisering vil påvirke forfatterskapene og historiene som skal utgis fremover, er ikke godt å si.
Å spå hvordan fremtiden blir? Nei, det vil han aldri gjette på. — Det kan komme nye forlag, det har vi jo sett. Det eneste vi kan si sikkert, er at det vil skje noe hele tiden, både med forfatterne og forlag. Aschehoug vil eksistere som forlag i mange tiår fremover. Det er han sikker på. Og han legger til:
— Jeg er veldig stolt av å være forfatter på Aschehoug forlag. Det er et veldig flott forlag. Det ligger i alle «plussene»: redaktørene, sjefene, forlagshuset, villaen – og kanskje særlig William Nygaard. Men også atmosfæren. Det er som et hjem. Kjærstads andre hjem.
Skrevet på oppdrag for BOK365/Bok og samfunn i anledning jubileumsutgaven for Aschehoug forlags 150 års jubileum
