Å jobbe med forskningskommunikasjon er ikke bare særdeles opplysende. Det er også spennende – og til tider ufattelig utfordrende. For det er ikke bare-bare å kna en vitenskapelig tekst til noe «folk flest» kan forstå og ta i bruk.
Forskere som er ansatt ved utdanningsinstitusjoner opplever en rekke krav knyttet til sitt virke. De skal
- forske,
- undervise og
- formidle sin forskning
Utfordringen er: Den formidlingen som når frem til oss vanlige, dødelige, ikke er noe forskeren blir målt på. Det blir hen imidlertid på sine vitenskapelige publikasjoner. De de færreste av oss har forutsetninger for å hverken interessere oss for å lese eller klare å fatte sammenhengen av.
Og det er der kommunikasjonsrådgivere som jeg kommer inn. For ikke bare kan vi bidra til å skrive og formidle hva forskerne kommer frem til. Vi kan også hjelpe forskeren med å kurse hen, slik at hen lettere kan gjøre seg selv forstått, både muntlig og skriftlig. Slik at forskningen når ut til befolkningen, akkurat slik regjeringen krever.
Da jeg deltok på Forskningskommunikasjonsdagene høsten 2021 (i regi av forskning.no) var Oddmund Løkensgard Hoel, statssekretær ved Kunnskapsdepartementet, til stede. Kan påpekte særlig to ting:
1. forskere må være mer synlig – og
2. formidlingen skal skje på norsk
Forskning handler om å fremskaffe mest mulig pålitelig kunnskap om et fagfelt. Skal ny forskning føre til resultater, må også de som jobber det det forskes innen få med seg den nye kunnskapen.
Derfor er forskningsformidling nært sagt like viktig som forskningen i seg selv, tenker jeg. For hva skal vi med forskning om ingen tar den i bruk?
Les også:
